Innlegget er skrevet av flinkeste Renate. Du kan lese mer om Renate og den fantastiske bloggen hennes Renates Reiser her

Nord for Sørfold og sørvest for Hamarøy i Nordland fylke, ligger Steigen. En avstikker fra E6 som mange dessverre kjører rett forbi. Hadde de derimot visst om de mange kultur- og naturrike opplevelsene som ventet på andre siden av den åtte kilometer lange Steigentunnelen, hadde nok saken vært en annen. Steigen er en av de flotteste “hemmelighetene” i Nordland.

Klokken nærmet seg halv ti på kvelden når jeg pakket i bilen. Vi hadde nettopp feiret mammas bursdag, værmeldingen for de neste dagene var lovende og i finværet bestemte jeg meg for at nå ville jeg ut på tur til et sted som lenge hadde blitt nedprioritert.

Jeg hadde besøkt stedet flere ganger som barn, men det var nå lenge siden jeg hadde vært tilbake, og nå begynte det virkelig å bli på tide.

Litt over tre timer senere hadde jeg passert gjennom den lange Steigentunnelen, kjørt over den smale Engeløybrua, og parkert bilen ved den lange, vakre Bøsanden. Endelig var jeg tilbake i Steigen, og gledet meg veldig til hva de neste dagene hadde å by på.

BØSANDEN

Jeg hadde planlagt å overnatte på Bøsanden, en av de vakreste strendene i Nord-Norge. Klokken var ett på natten når jeg endelig kom fram. Jeg regnet med det kom til å være tett i tett med telt langs stranden på denne fine sommernatten, men der tok jeg feil. På parkeringen stod bare to bobiler og tre personbiler oppstilt. Bare et eneste telt kunne jeg se på ferden langs stranden for å finne en plass til å sette opp mitt eget. Det var med andre ord rikelig med plass.

I det gyldne lyset fra midnattssolen satte jeg opp teltet med åpningen mot havet, før jeg tok en runde rundt på stranden. Jeg hadde på ingen måter lyst til å legge meg, til tross for at jeg var sliten og trøtt etter en lang dag. Jeg kunne nok sittet og sett på den lysende solskiven som svevde over horisonten i timesvis. Da var det kanskje flaks at den til slott forsvant bak Mjeldberget, slik at jeg til slutt måtte finne veien inn i teltet og sørge for litt søvn.

MJELDBERGET

Neste morgen våknet jeg klar til fjelltur. Jeg hadde egentlig tenkt meg opp på Trohornet, men fikk tilfeldigvis nyss om at man kunne gå opp på fjellet som rammer inn Bøsanden i nordøst, Mjeldberget. Et relativt lite besøkt fjell, og det er kanskje ikke så rart. Ruten opp var ekstremt bratt. Noe ordentlig sti var det heller ikke, så det ble litt av en prøvelse. Opp kom jeg heldigvis, og allerede fra skaret mellom Mjeldberget og Mjeldtinden etter å ha kavet seg opp den lange gressbakken, var utsikten noe av det flotteste jeg har sett. Herfra var det heldigvis også lettere å følge et tråkk videre opp til toppen.

Toppen ligger på rundt 460 meter, og består av flere større og mindre steiner. Jeg turte ikke gå opp på den øverste, men holdt meg på de nedenfor. Utsikten ned til Bøsanden var formidabel. Jeg kunne også se bort på fjellene Trohornet, Tretindan, Skagstadtinden, Lundøya, og ikke minst over til fjellene i Hamarøy. Lofotveggen var så nær at jeg nesten kunne ta på den.

Å gå nedover bratte skråninger kan være en prøvelse for beina. Turen ned fra Mjeldberget gikk derimot som en drøm. På grunn av den lange, bratte gressbakken, kunne jeg bare sette meg på rumpa og nærmest ake ned mesteparten av den. Enkelt og greit!

Vel nede gikk jeg forbi hegg i blomst bort til stranden igjen, og tok en siste vandretur langs havkanten før jeg måtte ta ned teltet og begi meg videre.

BATTERI DIETL

På en halvøy nordvest for Bøsanden, ligger Batteri Dietl. Et av Europas største kystfestninger fra andre verdenskrig. På grunn av områdets strategiske plassering med utsyn over Vestfjorden og innseilingen til Narvik, beordret Adolf Hitler oppføringen av Batteri Dietl i 1942. Bygda Bø ble omgjort til en tysk anleggsby, med flere tusen tyskere stasjonert her. 5000 tvangsarbeidere fra Russland og andre land utførte bygningsarbeidet.

Festningen hadde tre kanoner med 21,5 meter lange kanonrør, som ble regnet som noen av de største landfaste kanonene i verden. De hadde en rekkevidde på hele 56 kilometer. Heldigvis ble de aldri brukt til annet enn prøveskudd. Lokale fortalte at trykkbølgene var så kraftige at alle vinduer i én kilometers avstand knuste… I dag er kanonene borte, men de enorme fundamentene og bunkerne står fortsatt. En av disse store bunkerne er omgjort til museum, drevet av Nordlandsmuseet, og er åpent mellom 23. juli til 15. august.

Ellers er hele festningsområdet fritt og åpent for besøkende. Her er det mange bunkere, fjellhaller, ruiner og andre krigsminner som kan utforskes. Ta med lommelykt, og vær forsiktig.

STEIGEN KIRKE OG BYGDETUN

Engeløya har siden jernalderen vært et maktsentrum, og øya var høvdingsete i vikingtiden. Engeløya er derfor svært rik på fornminner. På Bø er det for eksempel funnet spor etter to ringformede tunanlegg, store gravhauger, hele 16 hustufter fra jernalderen på Vollmoen og en 6 meter høy bautastein. Under Steigberget ligger svære nausttufter, og fra dette området satte landnåmdsmannen og vikingen Lodin Ongul kursen mot Island.

I nærheten av der flere historikere mener høvdinggården og lagmannssetet Steig engang lå, ligger i dag Steigen kirke. En steinkirke hvor de eldste delene strekker seg tilbake til 1200-tallet. Kirken har siden blitt rammet av både uvær og brann, og taket har blåst av hele tre ganger. På Hagbartholmen i nærheten av kirken er det funnet inntil 20 gravhauger, men den største av dem alle ligger tett inntil kirken. Sigarshaugen regnes som Nord-Norges største gravhaug, og er hele 3 meter høy og 35 meter i diameter.

Ikke så langt unna ligger den gamle prestegården på Engeløya, og like ved befinner Steigen bygdetun seg. Mot slutten av 1800-tallet var prestegårdshagen en rik og frodig hage med hele 600 ulike prydvekster. I dag er det for det meste staselige trær som pryder eiendommen.

ELSES OASE

På Våg, like sørvest for Steigen kirke, stod det et skilt til Elses Oase. Jeg var ute etter et spisested, men dette stedet var så mye mer. Interiørbutikk, planteutsalg, matservering og noen fantastiske omgivelser å nyte det hele i. Det var mulig å vandre fritt i Elses frodige hage, blant fargerike vekster og dekorative elementer. Omgitt av gårdsbygninger, kyr, frodige vekster og grønne enger føltes stedet virkelig som en fredelig oase.

På dagens meny stod en spicy gulrotsuppe med bacon og krutonger, som jeg nøt sammen med en flaske bringebærbrus fra Oscar Sylte. Jeg skulle gjerne kjøpt med meg flere av plantene til salg også, men var redd de ville få det for varmt i bilen før jeg skulle rette snuten hjemover. Isteden kjøpte jeg et deilig sjokoladekakestykke som skulle bli med meg på neste utflukt.

Elses Oase har åpent fra 11 – 17 hver dag om sommeren, unntatt mandager, når det er stengt.

DRONNINGRUTEN

Fra Elses Oase kunne jeg se over til fjellryggen på andre siden av Flagsundet, som var neste mål. Mellom Skånland og Holkestad skulle jeg følge Dronningruta. Dronningruta? Er ikke den i Vesterålen, tenker du kanskje. Den friluftsglade Dronningen vår har gått mange turer i sin tid. Dronningruta over Fløya, her i Steigen, har derimot Dronningen flere ganger, fordi hun likte den så godt. Jeg var forberedt på å bli begeistret jeg også.

Jeg parkerte på Skånland på kvelden, og fikk litt hjelp av gårdseieren til å finne veien til startpunktet over tomta hans (Gå til venstre mot låven, etter parkeringen og følg deretter sti mellom sjåg og hus opp gjennom en port. Deretter er stien godt merket). De første tretti minuttene gikk stien bratt oppover i skogen, før jeg endelig kom opp på ryggen. Her var jeg plutselig omringet av fjell på alle kanter. Bak meg kunne jeg se ned på Engeløybrua, og den fantastiske øya lå nå på min høyre side. Jeg fulgte en velgått sti videre opp langs ryggen, og kom ganske fort til rutens høyeste punkt, Fløya på 360 meter.

Herfra fortsatte jeg bortover fjellryggen mot Holkestad. Stien var lett å følge, og solen seg stadig lavere på himmelen. Omtrent en time etter jeg hadde passert Fløya, fant jeg meg et sted å henge opp hengekøya mellom et par gamle bjørketrær. Stedet var passe skjult fra stien, hadde flott utsikt, men var ikke for altfor luftig. Dessuten var det til og med et naturlig nattbord der skapt av en gammel rot!

Kvelden ble utrolig flott i det vakre været, og selv ikke myggen var spesielt plagsom. Etter å ha overværet midnattssolens glødende skinn, begynte øyenlokkene til slutt bli tunge, og jeg la meg til å sove. Det ble dessverre en kald natt der oppe, til tross for lagvis med klær og en sovepose og liggeunderlag som egentlig skulle takle lette minusgrader. Men, søvnen kom heldigvis til slutt.

Neste morgen var det et nydelig syn som møtte meg. Havfargen utenfor strendene, holmene og skjærene rundt Engeløya foran meg hadde fått en eksotisk, turkis farge. Opp mot fjellene var det grønt og jordene var gule av smørblomster. Like nedenfor meg kom en seilbåt glidende gjennom det stille vannet. Det var rett og slett nydelig.

Veien videre til Holkestad gikk som en drøm. For det meste nedover, men også litt oppover. Vinden tok godt tak, så det ble en heller luftig opplevelse ned til sluttpunktet for turen. Totalt sett tar nok turen rundt 4-5 timer og er 10,2 km lang. Husk å beregn tid til massevis av fotostopp.

NORDSKOT

Mitt neste stopp i Steigen var Nordskot, ytterst på en halvøy, omringet av de spisse fjellene Nordskottind, Skotstinden og Sørskottfjellet. Bygda lå ved stranden, og på kaia fant jeg en butikk hvor jeg fikk kjøpt litt proviant. Deretter fant jeg et skilt mot Morøyhågen, som var en lav topp med fantastisk utsikt ut over skjærgården og Lofotveggen lengre bort.

Herfra kunne jeg dessuten se bort på Naustholmen, hvor eventyreren Randi Skaug har skapt sitt eget lille paradis. Like ved lå dessuten Manshausen, hvor polfareren Børge Ousland leier ut glasshus med panoramautsikt tett på havet.

Etterpå fulgte jeg en grusvei omtrent 1 km forbi Nordskot, og satte fra meg bilen på en liten parkering. Herfra tok jeg sekken på ryggen, og fulgte stien ut til det naturskjønne stedet Oksholmen med sine mange strender, og lokale hytter under de taggete Skotstindene. Her fant jeg en liten strand hvor jeg satte opp teltet, noe som var litt vanskelig i den sterke vinden. Heldigvis gav ytterteltet ly, slik at jeg kunne sitte lunt og se på kveldssolen.

SKARBUA

Etter Nordskot fortsatte jeg ferden min enda lenger sør, forbi tettstedet Leines. Ikke lenge etter kom jeg endelig til Brennvika, som var dagens mål. Her parkerte jeg bilen ved Brennviksanden, hvor det nærmest var folketomt. Temperaturen viste godt over 20 grader, så jeg hadde regnet med at mange hadde trukket til stranden, men der tok jeg feil.

Jeg skulle ikke til stranden riktig enda jeg heller, og gikk derfor i motsatt retning. Jeg hadde sett meg ut et fjell, og en liten hytte, jeg skulle besøke først. Oppe i bebyggelsen fant jeg et skilt mot Skarbua, og satte avsted. Ferden oppover var ganske bratt. Etter litt over en halvtime nådde jeg Skåla, hvor utsikten ut over stranden var helt fabelaktig. Derfra gikk det bratt oppover, før jeg til slutt befant meg oppe på skaret.

Herfra kunne jeg både se bortover mot Lofotveggen og Skotstindene, men ikke minst ned til Skarsbua, som lå omringet av snø. Jeg var litt redd for at det lå et vann under snøen, så jeg gikk heller rundt, og måtte hoppe over et par mindre bekker. Til slutt stod jeg ved hytta, og dens makalause omgivelser. Utsikten mot Kråktindan kalles gjerne Steigens Himalaya. Jeg skjønte godt hvorfor.

Etter å ha spist lunsjen i solveggen på hytta, gikk jeg for å utforske det tøffe utedoet. Da kom plutselig en mann gående, og det viste seg at han en lokalkjent som var en av initiativtakerne til å bygge hytta. Det stod opprinnelig en gammel jakthytte på stedet, som etter hvert ble ganske falleferdig. For tyve år siden gikk derfor en gjeng lokale sammen for å sette opp noe nytt. Å skulle bære all materialet opp hit, ble derimot sett på som en nærmest umulig oppgave. De fikk derfor hjelp av 330-skvadronen, som fløy opp mesteparten av materialene med helikopter. Skvadronen ble andelseiere, og den lokalkjente kunne fortelle at de av og til flyr opp hit for å se at alt står bra til.

Jeg fikk også se inne i hytta, og den står klar med ovn, kokeutstyr, ved og madrasser til de som ønsker å overnatte der oppe. Det koster 300 kroner natta for hvermannsen og litt mindre for de som er andelseiere.  Telefonnummer for å booke overnatting ligger i hytta. Skulle bare ønske jeg hadde visst om det tidligere, for da hadde det jaggu meg blitt en natt der oppe på meg i de ville, men trivelige, omgivelsene.

Før jeg fant veien ned igjen måtte jeg tilbake opp skaret og fortsatte så opp på det 600+ meter høye fjellet Hestøyran. Det var ikke lange omveien opp til toppen, men utsikten herfra var enda mer formidabel enn nede på skaret. Her kunne jeg dessuten se ned på den blendende hvite Brennviksanden. Nå fristet det med et lite dupp.

BRENNVIKSANDEN

Etter å ha besøkt Skarbua og Hestøyran, var Brennviksanden det perfekte stedet å avslutte dagen – og selve reisen i Steigen på. Stranden er gigantisk, hele to kilometer lang og et beskyttet naturreservat på grunn av sine sanddyner og spesielle habitat. Selv om det var godt over tyve grader, og en av de flotteste sommerdagene sålangt i år, var det likevel nærmest milevis mellom de få folkene på stranden. Vannet var iskaldt, så det ble ikke noe bading på meg likevel, men litt vassing for å avkjøle beina var selvfølgelig et must.

Omringet av sanddynene og de flotte fjellene bestemte jeg meg for at det ikke skulle bli like lenge til neste gang jeg besøkte Steigen. Det spørs hvor lenge dette stedet forblir en hemmelighet, for med natur som dette, regner jeg med det ikke blir så veldig lenge.

Har du vært i Steigen selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å besøke? Har du kanskje noen tips til flere steder å besøke i kommunen?