Tekst og bilder under er skrevet av flinkeste Elisabeth og hentet fra hennes nydelige blogg Elisabeths Eldorado. Les mer i linken.
På yttersida av Vestvågøy, alene mellom hav og fjell, ligger fiskeværet Eggum. Hit kommer mange reisende for å oppleve midnattssolen. Vendt mot storhavet ligger en rasteplass formet som et amfi med parkering og toalett. Vest for rasteplassen står et finurlig kunstverk av Markus Raetz, et hode som ser utover havet med issen opp eller ned, alt etter hvor du selv står. Toalettet er dessverre stengt fra begynnelsen av oktober til begynnelsen av mai.
Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.
Da er du på Eggum.
Fra Egggum mot Vesterålen
Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.
Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.
Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:
Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland
Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.
Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord
Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)
Der kor berg og båre brytes blir det melodia… Ser du forresten personen i bildet? 😉
Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…
Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet
Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.
